kontikikari.com

I dag er jeg i Bodø på forelesninger. Jeg tar faget «Maritim Ledelse og Økonomi» ved Nord Universitet. Vi er mange studenter i samme situasjon, sjøfolk som vil ha en plan B. Lære noe nytt, bruke friperioden på nyttig investering i fremtiden.
Jeg sendte mail til alle medstudentene mine og fikk napp hos to. Så da blir det kanskje samarbeid mellom Kristiansand og Alta. To mennesker som aldri har møtt hverandre skriver bacheloroppgave sammen.

Jeg har fått låne båten til en studievenninne til overnatting. Nå sitter jeg ved maskinen rett utenfor Stormen og STORKOSER meg med studiene

Jeg har ikke skrevet noe om avslutningen på ekspedisjonen.

Den 18. mars 2016 ble ekspedisjonens medlemmer evakuert fra flåtene, og surringene ble kappet.

https://www.nrk.no/urix/kon-tiki-2-mannskapet-reddet-utenfor-kysten-av-chile-1.12860586

Nå har jeg lyst til å blogge igjen.

Ikke det at det skjer veldig mye spennende, sånn på ekspedisjonsnivå. Jeg har vært i dialog med en ekspedisjonsleder om en snorkle- og dykkeekspedisjon neste sommer. Og så går kontrakten min med KonTiki2 ut nå i desember, så jeg vil begynne å skrive litt om opplevelsene mine. Dette er en god plattform for skriveøvelser.

Det har vært et spesielt år, det siste året.

Det er deilig å ikke være så spent lengre. Jeg synes det er spennende utenfor komfortsonen, men i fjor var jeg der så lenge at jeg kjente det fysisk. Jeg får jevnlig adrenalinrush i jobben, og det trives jeg med. I fjor var det en jevn strøm av sommerfugler som flyttet inn i magen. Det ble fullt til slutt og søvnen og roen fikk ikke plass.

Jeg er rolig igjen, men rastløs. Det har jeg nok alltid vært.

I dag er jeg ferdig på jobb for denne gang.

Jeg har hatt et langt tørn ved Lopphavet, i Sørvær på Sørøya. Hvorfor det ikke heter Nordøya kan jeg ikke forstå. Tiden har gått sakte, og jeg har hatt tid til å se over bilder og reflektere over det jeg har vært med på. Jeg er veldig heldig som fikk være med på ekspedisjonen. Og jeg er veldig glad og stolt av den seilingen vi gjennomførte.

Når jeg ser på nettsiden til ekspedisjonen ser jeg en helt annen tur. Utfordringene er noen helt andre. Flåtene er prisgitt varierende vindretninger og vindstyrker. De har nesten 2000 nm igjen å seile, og de har vært på havet i en måned. Vi hadde den distansen å seile da vår gjeng begynte seilasen. Fukten var et problem allerede på turens første del. Nå er det mye mugg om bord, og alt er fuktig. Det vil være en utfordring for alt av elektrisk utstyr og for folkene om bord.

Jeg følger spent med på oppdateringene.

Sitter på flyplassen i Lima og venter på fly til Amsterdam og videre til Norge.
Alt gikk veldig fort på slutten, jeg leide scooter i to dager, dro på strandhugg med Cecilie, solnedgangsbonanza med Signe, Gunvor og Ola, og siste dag soloppgang med Øyvind. Men jeg fikk ikke sagt farvel og takk for turen til alle. Esteban var ute med kjæresten, Boris fikk mer enn nok med de andre russerne. Jeg tok flyet sammen med Pål og Håkon, og fikk snakket litt med dem.