kontikikari.com

I går hadde vi en nydelig middag (laget på den nest siste løken av meg). Det var Gunvors bursdag, og jeg fant frem pynt somlet het hadde glemt. Det var vimpler, en ananas, sugerør med striper, ballonger. Det var veldig hyggelig. Vi hadde både sjokolade og vin til maten.
Cecilie og Esteban holdt fine taler til bursdagsbarnet.
Så utviklet det seg til det min gode venninne Jenn ville kalt en circle of gratitude eller warm fuzzies. Man skal fortelle om gode minner og si pene ting til folk. Det synes jeg er kleint. Men jeg forstår at det er viktig for andre, og bidro litt. Esteban og Pål er full av entusiasme og flotte førstegangsopplevelser. Det er fint å gjenoppleve den magien gjennom dem. De bobler over når de forteller om å være i riggen, hval, delfiner, fisk på kroken, bygging av flåte.

(illustrasjonsfoto)

To ganger i dag har jeg hørt at jeg er streng og at skoleskipsdisiplin er veldig hard.
Det er litt vanskelig å distansere seg nok til å ikke smile av det.
Vi har nettopp seilt over et digert hav uten uhell (bank i bordet), vi har passet på hverandre og tatt forhåndsregler for at ikke ulykker skal skje. En flytebrygge med begrenset manøvrering er nå 175nm fra land. Det er en kombinasjon av god sjømannskap og flaks.
Og det er god sjømannsskap er å ikke overlevere sikkerheten til tilfeldighetene. Som det er god sjømannskap å holde orden, stille forberedt til vakt, ha et system for renhold og vedlikehold. Med fire av syv ekspedisjonsmedlemmer uten sjøben, har det vært viktig for meg med helt klare, enkle regler. Når vi kommer på litt avstand til ekspedisjonen kommer nok de som har opplevd meg som altfor streng til å se nytteverdien i det.

(illustrasjonsfoto – heldigvis ;-P)

Borte er tanker på hjemreise og konflikter- vi fikk besøk av Tupac Yupanqui!
De hadde med gave til Gunvor som fyller år i morgen.
De ble her i mange timer, og mannskapet på Rahiti fikk prøve noe som den ellers så strenge skipperen (KonTikiKari) aldri ville gå med på: Stupe ut foran flåten i fart, svømme under på langs og henge seg i den gule linen etter flåten.
Alle ble som små barn og gleden lyste av dem.
Det er så utrolig deilig å slippe opp den stramme linjen, og bare la mannskapet fryde seg over naturkreftene og eget adrenalin. Vi beveget oss i 2,5 knop, men det var mange som hadde hjulpet til dersom uhellet var ute.
Øyvind fikk nye bøker, Håkon bilder, et av apparatene til Cecilie ble kalibrert.

(illustrasjonsfoto)

Jeg har meldt meg opp til et studium ved UiN, og nå kommer straks eksamen.
Jeg har fått en case, og holder på å forberede meg så godt jeg kan til den.
Men det er litt begrenset hva jeg har av lesestoff. Jeg har fått hjelp av studiekameraten min, Beate og av Vermund i Eidesvik. Jeg tror jeg har nok stoff nå til å vurdere hva som er best av batteri og brenselcelle i hurtigbåter, og jeg tror jeg skal klare å si litt om drift og finansiering.

Eksamen er (lokal tid i Sillehavet) 02:00-09:00 den 18.desember.
Jeg tenker å være godt forberedt med ferdig tekst som kan limes sammen.

Wish me luck!

(illustrasjonsfoto)

Her et brev til deg.
Det er mange ting her ute som jeg gleder meg til å vise deg.
Det er en fugl som likner på en svale. Hun stuper ned mellom bølgene, det ser ut som hun leker.
Jeg har kalt den fuglen Emilia, og hver gang jeg ser en slik, så tenker jeg på deg.
Vi har en flott flåte. Litt som en flytebrygga med en gapahuk på. Og nå har vi seilt langt og lengre enn langt. Om en uke har vei seilt lenge nok, og da er vi på Påskeøya.
Der er det nesten ingen vi kjenner som har vært, og jeg skal ta med hjem noe påskepynt til deg.
Og jeg kommer hjem til jul. Det blir gøy å være sammen da!
Jeg er blitt brun og litt solbrent på nesa. Jeg går med shorts hver dag.
Det er deilig å være kaptein, for da er det jeg som bestemmer.
Jeg bestemmer at vi skal bade og ta gøye bilder i morgen.
Det blir nokk alle glade for.

Vi sees om under to uker.
Stor klem fra Kari

(illustrasjonsfoto)

Signe ler litt når det er ris i kaffikoppen hennes.
Vi bruker mye ris. Til alt

(illustrasjonsfoto)

Plan for our (probably) last Laugardag on Rahiti Tane

Everybody wants to swim,
Esteban wanted to take pictures from the dinghy
I want to go aloft.
Cecilie wants to film the fish below the raft before we go swimming
And play cards.

(illustrasjonsfoto)

Today Bora was attacked by some sort of jellyfish. He called it monocues. His solution was to rub some lime on it. It helped right away. He said it burnt like boiling water.
Every day we lose more things.
We have been talking about it, but it does not seem to improve. Punishment is not really an alternative. But maybe fines. Maybe drinks when we get to shore.
Today, Bora lost a shoe and Esteban a hat. Three days ago, Bora broke the thermos and a lost a baking bowl, Esteban lost to pressure valve for the pressure cooker.
I would say they are the most unfortunate on board, but they are also the ones with least sea time. The two are closely linked, I would say.

(illustrasjonsfoto)

They are here now. The days that just drift by. The crew is a good crowd, we do our tasks, we read, we eat, we relax, we enjoy life in its quite pace. No discussions of politics, no talk about jobs. We are just a group of people, trying to get a driftings piece of wood across an incredibly large ocean at a very, very slow pace. I do not worry about the wind, not about making it to the Easter Island. I am relaxed.

(illustrasjonsfoto)

«No gjer eg opp. Da e nett so Vestlandet», sier Gunvor oppgitt. Det er tredje gang det er sol og regn i formiddag. Jeg har satt meg i hjørnet mitt for en time-out. Jeg sitter på en plastmatte, med støvler og oljehyre. I stedet for et slumreteppe har jeg over meg en regnkåpe.

(illustrasjonsfoto)