kontikikari.com

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Vi hadde ikke fått noe informasjon om reisen da vi kom på flyplassen. Moren til Torgeirs assistent kom med en gul mappe med papirer. Der var det en del utskrifter. De fleste fikk sjekket inn, vi var på to flighter. Siden jeg ikke hadde pass ble det vanskelig å få meg om bord. Esteban ble med meg rundt på forskjellige kontorer, men vi ga snart opp.
Etter en stund tok moren til Yaneth over. Hun hadde en annen taktikk. Hun fant en mannlig sikkerhetsvakt, presset seg ganske tett opp mot ham, og gjorde øynene store og triste.
Jeg fikk lov å komme om bord bestemte Pedro, og jeg fikk en lapp med hans navn på som jeg måtte ta med inn i sikkerhetskontrollen. Så var det bare å vente på flyet. Det tok tre timer.
I det hele tatt sto denne reisen i ventingens tegn. Hvis et ikke var guiden vi ventet på, så var det noen som bare måtte på apotek eller på do eller skifte tøy. Som reiseleder kunne jeg ha tatt tak i dette og gitt folk en oppstrammer når de var treige, men hele landet er treigt, systemene kronglete. Dessuten hadde jeg bare fått meg syv dårlige timer søvn de siste tre døgnene, så jeg var ikke helt på topp.
På flyet sov jeg og hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg dro fra uferdig bygg og mistet pass. Den følelsen ga seg først når vi var på vei hjem og mye hadde blitt ordnet. Nå har jeg penger, (snart) pass og utviklet kropp.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]