kontikikari.com

I dag er jeg i Bodø på forelesninger. Jeg tar faget «Maritim Ledelse og Økonomi» ved Nord Universitet. Vi er mange studenter i samme situasjon, sjøfolk som vil ha en plan B. Lære noe nytt, bruke friperioden på nyttig investering i fremtiden.
Jeg sendte mail til alle medstudentene mine og fikk napp hos to. Så da blir det kanskje samarbeid mellom Kristiansand og Alta. To mennesker som aldri har møtt hverandre skriver bacheloroppgave sammen.

Jeg har fått låne båten til en studievenninne til overnatting. Nå sitter jeg ved maskinen rett utenfor Stormen og STORKOSER meg med studiene

Jeg har ikke skrevet noe om avslutningen på ekspedisjonen.

Den 18. mars 2016 ble ekspedisjonens medlemmer evakuert fra flåtene, og surringene ble kappet.

https://www.nrk.no/urix/kon-tiki-2-mannskapet-reddet-utenfor-kysten-av-chile-1.12860586

Nå har jeg lyst til å blogge igjen.

Ikke det at det skjer veldig mye spennende, sånn på ekspedisjonsnivå. Jeg har vært i dialog med en ekspedisjonsleder om en snorkle- og dykkeekspedisjon neste sommer. Og så går kontrakten min med KonTiki2 ut nå i desember, så jeg vil begynne å skrive litt om opplevelsene mine. Dette er en god plattform for skriveøvelser.

Det har vært et spesielt år, det siste året.

Det er deilig å ikke være så spent lengre. Jeg synes det er spennende utenfor komfortsonen, men i fjor var jeg der så lenge at jeg kjente det fysisk. Jeg får jevnlig adrenalinrush i jobben, og det trives jeg med. I fjor var det en jevn strøm av sommerfugler som flyttet inn i magen. Det ble fullt til slutt og søvnen og roen fikk ikke plass.

Jeg er rolig igjen, men rastløs. Det har jeg nok alltid vært.

I dag er jeg ferdig på jobb for denne gang.

Jeg har hatt et langt tørn ved Lopphavet, i Sørvær på Sørøya. Hvorfor det ikke heter Nordøya kan jeg ikke forstå. Tiden har gått sakte, og jeg har hatt tid til å se over bilder og reflektere over det jeg har vært med på. Jeg er veldig heldig som fikk være med på ekspedisjonen. Og jeg er veldig glad og stolt av den seilingen vi gjennomførte.

Når jeg ser på nettsiden til ekspedisjonen ser jeg en helt annen tur. Utfordringene er noen helt andre. Flåtene er prisgitt varierende vindretninger og vindstyrker. De har nesten 2000 nm igjen å seile, og de har vært på havet i en måned. Vi hadde den distansen å seile da vår gjeng begynte seilasen. Fukten var et problem allerede på turens første del. Nå er det mye mugg om bord, og alt er fuktig. Det vil være en utfordring for alt av elektrisk utstyr og for folkene om bord.

Jeg følger spent med på oppdateringene.

Sitter på flyplassen i Lima og venter på fly til Amsterdam og videre til Norge.
Alt gikk veldig fort på slutten, jeg leide scooter i to dager, dro på strandhugg med Cecilie, solnedgangsbonanza med Signe, Gunvor og Ola, og siste dag soloppgang med Øyvind. Men jeg fikk ikke sagt farvel og takk for turen til alle. Esteban var ute med kjæresten, Boris fikk mer enn nok med de andre russerne. Jeg tok flyet sammen med Pål og Håkon, og fikk snakket litt med dem.

Vi kom inn på lørdag den 19.desember. Vi hadde kontakt med havnemyndighetene fra morgenen av, og siden Tupac lå foran oss, så ble de slept inn til bøyen først.
Så kom de og hentet oss.
Vi hadde litt oppskvær å ta oss av, men det gikk ganske fort. Esteban og Pål tok seg av sikkerhetslinen, Cecilie fikset Real Turmat og resten av oss pakket seil. Så kom myndighetene om bord. Det var samtlige instanser samtidig: sanidad, aduanas, immigraciones, havnemyndighetene. Det kokte litt for meg, men det gikk bra. Jeg hadde klargjort alle papirene de ba om, og noen fylte ut papirene mine.
To fra havnen var særlig trivelige og ba meg med på et dykk dagen etter. Jeg tenkte det var litt vel friskt med dykk etter tidenes fest, men jeg slo til og avtalte møte klokka ni neste morgen.
Så kom vi i land, fikk blomsterkranser rundt nakken og ble fraktet opp til Jaqueline Rapu Tuki som er verdens beste vertinne. (J.rapu@hotmail.com). Der var Tupac-gjengen og vi fikk kyss og klemmer og jeg gråt litt og så spiste vi mye og drakk enda mer. Jeg ble sittende med en lokal helt so hadde vondt i ryggen. Jeg kom på at jeg hadde en Dr Nielsen til denne festen og introduserte dem for hverandre. Det ble mye dansing på oss utover kvelden

I remember writing a blog that Siren liked very much.
It was about sleeping on a Redningsskøyte.
Well, here is the parallell-on a balsa raft.

Morning breeze blows in my face, with the pace of the waves. I hear water running underneath my bed (i have to run to the bathroom). If the wave is a little big, drops come up to the wall next to me, if the wave is large, i get a splash on my sleeping bag. I have a red sleeping bag, and inside of it is a blanket made of wool. (One of Jan’s employers gave it to him for Christmas. Thank you!) I wear wool socks made by my mother, and they are my favorite item on board. I have put up a mosquito net and a scarf to make a little privat cavern, but when I look up, I can see straight in to the bunks of Cecilie. Gunvor, Esteban and Bora. Next to me is the navigation desk, then Pål and Signe. I have a hammock over my head. It has my books in it, some clothes and toiletpaper and garlic. I have more clothes with me than I need. It is all stored in the two boxes I sleep on. One box is for the community, one is for me. I have a thin, blue mat on top of the boxes. I will never, ever in my life complain about a bed again. But my body has gotten used to it. It does not hurt anymore. The lack of privacy does not bitter me much anymore either. When I need time to myself, i go somwhere where others are not. The others do the same. Sometimes people stay in bed all day. That’s OK too. But we get worried and give them little gifts and hot drinks. Then they normally get on their feet.

(illustrasjonsfoto)

So far on this voyage, Tupac has been the sharpest sailing balsa of the two rafts.
But something has changed.
We were 12nm miles away from each other at eight o clock last night. Rahiti Tane have been sailing as slow as she can, not gaining height, the crew hardly working at the helm all night. And still we gained another 2,5 nm and height.
It can be both the vessel and it can be the crew. As we have been struggling for a month to keep up with Tupac, we have all become good and fokused helmsmen. Even the fresh sailors have been reading the squalls,  trying to get most out of each shift of wind.
Today we will use the time when we wait for Tupac to become even better at sailing balsas. We have been sailing on one tack, port tack, the whole way. At mid-day, when we are all well rested after night watches, we will make different maneuvers. We will turn downwind a few times first, kuvending. And them we will practice the coolest maneuver of all- going over stay, tacking, stagvending. None of us have done it on a balsa raft before, and we are super excited to see what the day will bring. Theory will be tested today. Maybe we write balsa-history?
Klaus: this day is for you! We will make sure to document it.

(illustrasjonsfoto. Trur eg….. ;-D)

Karen, the spouse of Håkontiki, is one of them. She sees you, makes you feel special. Here is a letter from her:

«Hi Kari,

It is always nice to know that you are missed and loved. Here are some comments posted to you, in response to a lovely picture of you at the kitchen counter of the Rahiti Tane, dressed in your blue Brynje jacket and smiling your amazing smile.

Janna Myerscough Aarvik : Hei Kari Dahl!! Koser deg på havet, ser jeg! Hæli
1 · November 30 at 6:11am

Aase Løken:  Fint bilde.Blir glad av å se deg
November 30 at 8:55am

Laila Kristin Fromreide: Smask
November 30 at 9:07am

There are hearts and smiley emoticons that don’t copy, for some reason, and 33 people have liked the picture, though I cannot see who they are (I have not been giving the password to the Facebook account).

Big hugs to you, Signe, Gunvor, Cecilie, Boris, Pål and last but by no means least, Esteban.

Karen»