kontikikari.com

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Jeg kan ikke helt huske hva jeg fortalte i forrige avsnitt av «Ranet», men klokken var litt over syv da havforskarar Cecilie spurte om vi kunne gå på flyplassen og hente ut bagasjen hennes. Jeg var litt sliten, men det er jo mye mer lettvint når jeg snakker spansk. Så jeg hev meg rundt, sjekket ikke ordentlig hva som var i nettet jeg tok med. Men jeg tok med pass og pad slik at jeg kunne kjøpe nytt SIMkort for å kunne blogge videre her hvor wifi er vanskelig å oppdrive.
Vi ble kjent i bilen, snakket om løst og fast da jeg plutselig så never på utsiden av vinduet. Jeg hadde hørt om rottene som omringer biler i kø og stjeler det som er inne. Jeg bannet og lente meg mot Cecilie for å slå på hendene som inn i drosjen. Jeg innså ikke at de var på min side også, og før jeg klarte å,gjøre noe med det, hadde de åpnet døren på min side. Jeg hadde alt i et nett som jeg hadderundt hånda. De grep tak i det og begynte å dra støtvis. Jeg ropte og sprek og hylte og holdt igjen. Cecilie holdt meg i bukselinningen. Det ble så mye drag i veska at jeg måtte slippe. Jeg hadde lyst til å løpe ut, men sjåføren sa nei, og tanken på våpen hadde allerede slått meg.
Sjåføren kjørte oss tilpolitistajonen, og der begynner den delen av historien som er den underligste.
Vi ble vist inn på politistasjonen. Den var intenst grønn med lysrør i taket. Jeg var litt ør, tørr i munnen, litt høy på adrenalin.
Politiene var hyggelige, men temmelig trege. De gikk mye rundt eller så på mobiltelefonene. Det ble tatt et slags avhør på spansk og så forsvant den ene politien. Jeg og Cecilie satt og snakket. Etter en halv times tid slo det meg at jeg burde stenge kort og telefon. Jeg fikk låne dataen til den unge politien som satt stille bak en pult i det grønne rommet.
Det lå mange åpne faner, noen politirapporter, Facebook og noen biler som han sikkert hadde funnet på finn.peru. Jeg fikk logget meg inn hos onecall og sperret telefon og jeg fikk sendt en mail til Spareskillingsbanken.
Så gikk det en time til.
Så fikk vi beskjed om at vi måtte til turistpolitiet. Vi og taxisjåføren ble satt i en gammel holk av en politibil og skysset av gårde. Nok en time gikk.
Vi snakket om Kafka allerede på veien bort, men fremmedgjøringen ble absolutt når vi kom på turistpolitikontoret. Det var et overmøblert rom på 20 kvadratmeter. Det var tre kvinner og tre menn iført uniform, det var fire kvinner og fire menn som ikke hadde uniform på seg. Det virket helt vilkårlig hvem som satt og sto hvor, ingen arbeidet, alle så på YouTubeklipp på en stor tv-skjerm. Der var det et barn som lekte med kniver. Ingen brydde seg om oss og drosjesjåføren. Vi måtte sette oss ned. Jeg begynte også å se på videoen, det var virkelig farlige situasjoner for småunger. Kniver, pistoler og klipper. Men det gikk jo bra. Det gikk en halv time.
En sivilkledd mann med rompetaske begynte å flytte på møbler. En uniformerte mann ville ha det litt annerledes og flyttet pulten tilbake. Noen av de festkledde folkene seg ut, tv’n ble slått av. Cecilie var syk og trøtt. Hun spurte om hun kunne legge seg ned. Det fikk hun lov til. Så kom det en ny mann inn i rommet. Han sa hun ikke kunne ligge. Og så fant han en ødelagt kontorstol til henne. Den kunne hun hvile seg i. Men- vær forsiktig, for den er ødelagt og du kan slå deg.
Ute i gangen var det sang og latter. En av politiene hadde bursdag og de feiret på stasjonen med kake, inka kola og dans. Vi ble også servert.
Jeg ble avhørt på et slags engelsk. Det ble skrevet en rapport og den ble stemplet. Det tok en time. Den kunne jeg reise med i Peru, sa de. Så fikk vi skyss hjem. Cecilie insisterte på å betale drosjesjåføren rikelig. Han var jo med på alle politistasjonene. Jeg tror grunnen til at vi måtte politistasjon to var at politistasjon en trodde drosjesjåføren var medskyldig. Han var jo temmelig kørka som hadde åpent vindu i bilen i ei stoppa rundkjøring i Callao i tussmørket. Vi ble kjørt hjem i en temmelig kul politibil, en hvit pick-up.
Det disse politimennene ikke visste, var at trafikken stopper helt i området ved containerhavna. Det er lastebiler i flere kilometer. De ble frustrert, men kjørte oss helt til døra. Store deler av veien med blå og røde lys og sirener.
Det tok en time.
Ranet tok fem minutter, resten av kvelden forsvant med politiet. Vi var hjemme klokka 01:30, og jeg måtte pakke til tur til Machu Picchu. Og stå opp kl 03:30.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]