Jeg sto opp klokka halv åtte og rigget istand dykkeutstyret. Klokka ni var jeg der so jeg hadde avtalt å møtes, og en time senere var vi i sjøen. Vannet var helt utrolig klart,og korallene nydelige. Et fiskepar i rosa, lyseblå og gule farger var de første til å ønske oss velkommen ned. De fulgte oss et stykke bort til en moai som er lagt ned for turistene. Vi svømte videre bort til et anker. Det var helt gule fisker, en liten stim med noen tasser som var delt på midten i blått og gult. Vi så de stikkete kråkebollene, noen helt nøytrale fisk som gikk i ett med steiner og noen blyge småfisk i knall blått som gjemte seg i korallene.
Det er mitt beste dykk noensinnne. Så lang tid på havet, litt bakrus og fremmedes vennlighet fikk meg til å fylle maska med tårer og klemme begge dykkebuddyene mine litt for lenge når vi kom til overflaten.
Mauricio Aceituno Perez og Ricardo Astudillo : muchissimas gracias!
Så var det å skrive seg inn i listen over folk som ønsket transport ut fra øya. Det var full aksjon med militær og hjelpekorps. Streiken hadde vart i fem dager, og det var mange desperate folk som så jula forsvinne.
Etter dette leide jeg en scooter, fikk Cecilie med på turen og dro kystveien til Anakena. Bada der, tok bilder av Påskeøllen fra Kinn og kjørte hjem sammen med Håkon som også var ute på tur.
På kvelden fikk jeg med Signe, Gunvor og Ola på scootertur og solnedgang. Den var for perfekt! Solnedgangen var bak to balsaflåter bak en rekke steinstatuer. Og foran løp villhestene over en grønn slette. Og ved siden av oss spilte noen på en ukulele..
Jeg gikk og spiste middag for meg selv.
