Blogg – Side 7 – kontikikari.com

Machu Picchu – på flyplassen

27. Oktober 2015 1 kommentar

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Vi hadde ikke fått noe informasjon om reisen da vi kom på flyplassen. Moren til Torgeirs assistent kom med en gul mappe med papirer. Der var det en del utskrifter. De fleste fikk sjekket inn, vi var på to flighter. Siden jeg ikke hadde pass ble det vanskelig å få meg om bord. Esteban ble med meg rundt på forskjellige kontorer, men vi ga snart opp.
Etter en stund tok moren til Yaneth over. Hun hadde en annen taktikk. Hun fant en mannlig sikkerhetsvakt, presset seg ganske tett opp mot ham, og gjorde øynene store og triste.
Jeg fikk lov å komme om bord bestemte Pedro, og jeg fikk en lapp med hans navn på som jeg måtte ta med inn i sikkerhetskontrollen. Så var det bare å vente på flyet. Det tok tre timer.
I det hele tatt sto denne reisen i ventingens tegn. Hvis et ikke var guiden vi ventet på, så var det noen som bare måtte på apotek eller på do eller skifte tøy. Som reiseleder kunne jeg ha tatt tak i dette og gitt folk en oppstrammer når de var treige, men hele landet er treigt, systemene kronglete. Dessuten hadde jeg bare fått meg syv dårlige timer søvn de siste tre døgnene, så jeg var ikke helt på topp.
På flyet sov jeg og hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg dro fra uferdig bygg og mistet pass. Den følelsen ga seg først når vi var på vei hjem og mye hadde blitt ordnet. Nå har jeg penger, (snart) pass og utviklet kropp.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Machu Picchu – på vei mot flyplassen

27. Oktober 2015 2 kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Klokka fire var alle som skulle på tur ute i bussen. Det var Pål, Esteban, Boris og meg fra vår flåte. Signe ville bli igjen for å bygge, og får uansett tatt seg turen opp når hun kommer hjem fra hele turen. Gunvor var grasat syk dagen før, og følte også på det med fremdriften på flåtebygging. Cecilie var syk og jet lag og hadde vært med meg hele kvelden på politistasjoner. Poenget med turen var å ha team building. Pål har et opplegg for å bli kjent med ogmforstå andres reaksjonsmønster. Han kaller det «diversity ice breaker». Den tok vi ikke. Men vi hadde møte om forventninger og avklaring på en del spørsmål og fikk skrevet en detaljert liste over mat vi trenger å ta med.

[/et_pb_text][et_pb_image admin_label=»Bilde» src=»http://kontikikari.com/wp-content/uploads/2015/10/20151025_112615-1.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» animation=»left» sticky=»off» align=»left» force_fullwidth=»off» always_center_on_mobile=»on» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid» /][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Ranet, del 2

27. Oktober 2015 2 kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Jeg kan ikke helt huske hva jeg fortalte i forrige avsnitt av «Ranet», men klokken var litt over syv da havforskarar Cecilie spurte om vi kunne gå på flyplassen og hente ut bagasjen hennes. Jeg var litt sliten, men det er jo mye mer lettvint når jeg snakker spansk. Så jeg hev meg rundt, sjekket ikke ordentlig hva som var i nettet jeg tok med. Men jeg tok med pass og pad slik at jeg kunne kjøpe nytt SIMkort for å kunne blogge videre her hvor wifi er vanskelig å oppdrive.
Vi ble kjent i bilen, snakket om løst og fast da jeg plutselig så never på utsiden av vinduet. Jeg hadde hørt om rottene som omringer biler i kø og stjeler det som er inne. Jeg bannet og lente meg mot Cecilie for å slå på hendene som inn i drosjen. Jeg innså ikke at de var på min side også, og før jeg klarte å,gjøre noe med det, hadde de åpnet døren på min side. Jeg hadde alt i et nett som jeg hadderundt hånda. De grep tak i det og begynte å dra støtvis. Jeg ropte og sprek og hylte og holdt igjen. Cecilie holdt meg i bukselinningen. Det ble så mye drag i veska at jeg måtte slippe. Jeg hadde lyst til å løpe ut, men sjåføren sa nei, og tanken på våpen hadde allerede slått meg.
Sjåføren kjørte oss tilpolitistajonen, og der begynner den delen av historien som er den underligste.
Vi ble vist inn på politistasjonen. Den var intenst grønn med lysrør i taket. Jeg var litt ør, tørr i munnen, litt høy på adrenalin.
Politiene var hyggelige, men temmelig trege. De gikk mye rundt eller så på mobiltelefonene. Det ble tatt et slags avhør på spansk og så forsvant den ene politien. Jeg og Cecilie satt og snakket. Etter en halv times tid slo det meg at jeg burde stenge kort og telefon. Jeg fikk låne dataen til den unge politien som satt stille bak en pult i det grønne rommet.
Det lå mange åpne faner, noen politirapporter, Facebook og noen biler som han sikkert hadde funnet på finn.peru. Jeg fikk logget meg inn hos onecall og sperret telefon og jeg fikk sendt en mail til Spareskillingsbanken.
Så gikk det en time til.
Så fikk vi beskjed om at vi måtte til turistpolitiet. Vi og taxisjåføren ble satt i en gammel holk av en politibil og skysset av gårde. Nok en time gikk.
Vi snakket om Kafka allerede på veien bort, men fremmedgjøringen ble absolutt når vi kom på turistpolitikontoret. Det var et overmøblert rom på 20 kvadratmeter. Det var tre kvinner og tre menn iført uniform, det var fire kvinner og fire menn som ikke hadde uniform på seg. Det virket helt vilkårlig hvem som satt og sto hvor, ingen arbeidet, alle så på YouTubeklipp på en stor tv-skjerm. Der var det et barn som lekte med kniver. Ingen brydde seg om oss og drosjesjåføren. Vi måtte sette oss ned. Jeg begynte også å se på videoen, det var virkelig farlige situasjoner for småunger. Kniver, pistoler og klipper. Men det gikk jo bra. Det gikk en halv time.
En sivilkledd mann med rompetaske begynte å flytte på møbler. En uniformerte mann ville ha det litt annerledes og flyttet pulten tilbake. Noen av de festkledde folkene seg ut, tv’n ble slått av. Cecilie var syk og trøtt. Hun spurte om hun kunne legge seg ned. Det fikk hun lov til. Så kom det en ny mann inn i rommet. Han sa hun ikke kunne ligge. Og så fant han en ødelagt kontorstol til henne. Den kunne hun hvile seg i. Men- vær forsiktig, for den er ødelagt og du kan slå deg.
Ute i gangen var det sang og latter. En av politiene hadde bursdag og de feiret på stasjonen med kake, inka kola og dans. Vi ble også servert.
Jeg ble avhørt på et slags engelsk. Det ble skrevet en rapport og den ble stemplet. Det tok en time. Den kunne jeg reise med i Peru, sa de. Så fikk vi skyss hjem. Cecilie insisterte på å betale drosjesjåføren rikelig. Han var jo med på alle politistasjonene. Jeg tror grunnen til at vi måtte politistasjon to var at politistasjon en trodde drosjesjåføren var medskyldig. Han var jo temmelig kørka som hadde åpent vindu i bilen i ei stoppa rundkjøring i Callao i tussmørket. Vi ble kjørt hjem i en temmelig kul politibil, en hvit pick-up.
Det disse politimennene ikke visste, var at trafikken stopper helt i området ved containerhavna. Det er lastebiler i flere kilometer. De ble frustrert, men kjørte oss helt til døra. Store deler av veien med blå og røde lys og sirener.
Det tok en time.
Ranet tok fem minutter, resten av kvelden forsvant med politiet. Vi var hjemme klokka 01:30, og jeg måtte pakke til tur til Machu Picchu. Og stå opp kl 03:30.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Robbery part 1

26. Oktober 2015 Ingen kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Today I am writing from Aguas Calientes/ Machu Picchu Pueblo. We are on a field trip taking in this beautiful country and people. I love speaking spanish again, and it did not take me long to get back into it this time.

It has been a long day, we woke up at 03:30 to catch the bus to the airport, and now I am going to bed.

I was robbed yesterday, and spent all evening in different police stations in Lima. I am calm about it now, but it was both annoying and scary. Annoying that my ipad, phones and visacard was stolen, scary to hang out of a taxi screaming my head off without anybody helping me. It was the common way to get robbed. «Ratas» surrounded the taxi, found an open window and managed to open the door. Our doors in the back were locked and windows closed. The driver had his window open. It was in Callao where it happens frequently.

I guess the fact that the driver had his window open was what sent us all around town. Maybe he was involved, at least he should have known better!

I am buing a telephone now, and will publish photos from the trip tomorrow.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Morning thoughts

15. Oktober 2015 Ingen kommentarer

I wake up before my collegues. I make a pot of coffee and crawl back to my bunk with a cup of coffee. I love this morning hour where the boat is quiet, and I can hear the city slowly waking up. When there is rain, I can hear it drumming on the deck just one meter above my head. When there is wind, I hear the wavelets playing around the poles of the pier and the bow. Sometimes ducks have breakfast discussions close to my head.

Another way to wake up on a SARboat is the skipper knocking on your door: «TUR. Mann i sjøen». No time to think, body awake, clothes on, on deck in less than a minute. The sunrise can be equally beautiful, the ducks are hanging around, but it looses its importance.

I appeciate that my work lets me see the contrasts in life. I see how fragile humans are, yet we are strong beyond belief when it comes to survival. Some people get stressed on a calm day, and others stay calm while they are sinking.

I also appreciate the gratitude and respect I receive from the people we assist. Even the little jobs, checking a shaking propeller, giving a boost to an empty battery, are important to the person who needs just that service to get on with her plans.

And I love the children who sees the boat from the other side of the dock and pull their parent along to see Elias. They talk and want to get close. When I go out, they hide behind their parent and go all quiet. I talk to the parent and wait for the child to find his/her balance and then we walk around outside on the boat. If they get comfortable, we go inside, and they get to sit in the skipper chair. Yesterday, we had to of those visits, and they were just lovely. One came with his grandfather, the other was on tour with his musician father.

Blogg

A week before departure…

14. Oktober 2015 Ingen kommentarer

My collegue asked me today: Are you nervous?

I thought about it, and no- the nervousness has passed. There is a tingling feeling in my stommache, but I sleep well at night, and things seem to fall into place.

There are some important equipment that is still in costums, the raft is not even close to being ready to sail, I have not packed my bags- but I am as ready as I will ever be.

I feel strong and confident.

Blogg

Gammel og ny kommunikasjon

13. Oktober 2015 Ingen kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst»]

På bussen fra Kristiansand til Farsund.

Jeg har noen timer på bussen. Jeg skal skrive litt dagbok med penn og en liste over mailene som jeg har tenkt å sende fra Stillehavet. Jeg må jo skrive blogginnlegg, men viktigst er å skrive personlige mailer til dem jeg har lovet det. Jeg lovet for eksempel Celine, niesen til skipper Vidar, at jeg skulle sende henne en flaskepost og et brev. Det blir gøy å sende beskjeder både på moderne måter og ved hjelp av gamle metoder.

I Farsund kommer jeg kanskje til å treffe kollega Jarl. Jeg hadde ham som skipper de gangene jeg var om bord Ægir tidligere. Nå har han jobbet i Middelhavet en periode, på redningsskøyta som hjelper med grensepatruljering utenfor Lesbos. De har hjulpet mange mennesker i høst, og han har helt sikkert mange erfaringer å dele med oss andre. Jobben på redningsskøyta i Middelhavet er internutlyst igjen, og jeg har søkt denne gangen også. Det er viktig å bruke evner man har i situasjoner hvor det trengs. Og akkurat nå trengs mine evner der. Det er jo også en god mulighet til å få mengdetrening på grupperedning, så rent redningsteknisk er det en spennende utfordring.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Sunrise and updates

4. Oktober 2015 Ingen kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Sunday morning: I wake up in the station of RS 147 Inge Steensland in Arenal. I have put my bed in front of the window, and wake up at sunrise every morning. A man paddles by in his kayak, and the birds are drinking dew off the bush by my window. The forecast has told us that it will be another great day.

Torgeir Higraff, the expedition leader, sent me this article a few days ago. I haven’ read the whole thing yet, but is starts saying:

Between 1947 and 2006, nearly forty expeditions set out in recreated maritime drift vessels to demonstrate hypotheses with varying levels of relevance to archaeology and cultural diffusion. This paper divides the motivations of these expeditions into four major categories; examines more closely the expeditions that were based on serious scientific hypotheses; and establishes criteria for ranking the eleven expeditions deemed to have produced archaeologically significant results.

http://exarc.net/issue-2012-1/ea/th…

I got a mail from Torgeir today giving some news on the raft. It will be 7,5 m wide and 15 meters on the longest beam. It quite a lot smaller than I expected. But still, close to 100m2 is an acceptable raft size. We will only have one mast which will hopefully enable us to sail closer to the wind than the Tangaroa and the KonTiki.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

And the days go by….

28. September 2015 Ingen kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

24.09

Stowing the truck.

We rented a 35m3 truck from Hertz, which we filled up with all of out things in under three hours with good help from friends and family!

25.09

Moving from Bergen.

My uncle and I drove the 8 hour drive to Kristiansand, and never once stopped talking. I love drives like that. People were waiting for us as we pulled up to Erling Skakkes vei, and we emptied the truck in less than two hours! Friends stopped by for a visit and to have a few house warming drinks. My friend Nicole’s parents brought apple cake and whipped cream. My mon brought her delicious Mulligatawny soup. At midnight I was home after picking up Jan at the airport.

26.09

First night in our new home

I fell asleep looking at Ursa Major, and woke up with Taurus peeping in the bedroom window. When I got up, the sunrise was orange and blue and beautiful

27.09

Resting day.

Walked in the forest called Baneheia and found the mushrooms I know, kantarell and traktkantarell. My parents invited us for dinner, and they brought dessert to our new home to see how installed we had gotten.

28.09

Back to work

I was meant to go to Egersund for work, but for some reason I ended up in Arendal, which is both closer to Kristiansand and has a more interesting boat to maneuver. Colleagues seem great and we sleep in proper beds in an apartment rather than a small cabin on a boat. I am happy to get the privacy before I go on the raft for 6 weeks.

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]

Blogg

Getting some gear…..

23. September 2015 Ingen kommentarer

[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]

Today I am off to get some sailmaking/repair gear for the rafts. We have palms and some needles, but need thread and some tools. I hope to find it all at Seilmaker Larsen in Sandviken. I also have to stop and try to find a compass and I will stop by the Lehmkuhl office and say good-bye. Maybe they have some gear I can borrow for our trip.

I will post some pictures later, off I go..

[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]