kontikikari.com

Jeg sto opp klokka fem, pakket halvferdig og gikk for å vekke Øyvind. Han ville være med meg på soloppgangsscootertur. Vi kjørte Flyplassveien til Kystveien og kom bort til fyret. Der sart vi oss på en stein og så sola komme opp.
Jeg slapp av Øyvind hjemme, kjøpte meg litt frokost og kjørte opp på vulkanen og Punta KariKari. Der satt jeg og bare så utover og koste meg. Stillehavet er helt nydelig.

Når jeg kom tilbake, var det stille og rolig. Jeg spiste og drakk litt med dem som var der, og så gikk jeg og kjøpte kjoler. Julegaver og til meg selv. Men idet jeg skulle sjekke inn på flyet ble jeg hentet av en stresset Jackiline. Jeg måtte pakke i bilen og bli kjørt på flyplassen, men jeg skulle komme tilbake. Så jeg fortet meg. Det resulterte i at jeg pakket ned et merke som Andrej skulle fått og at jeg ikke fikk med meg Marius-genseren som legen har lånt. Fikk klemt noen, men ikke på langt nær alle. Skulle gjerne sagt takk for turen til Torgeir, lederen, men han var umulig å finne, til og med for familien. Litt av en skrue. Jeg, Pål og Håkon ble kjørt på flyplassen og kom oss ombord flyet. Alle tre på første klasse. De to sammen og jeg med en gøyal filmskaper som heter Pollo, kyllingen. Vi spilte «Vil du bli millionær» og snakket hele turen. Flyvertinnen Andrea serverte oss det vi ville ha, så vi var godt på en snurr ved ankomst. Pollo kom hjem etter et år i WV Camper. Han har jakta på lykken i Chile. Dokumentaren hans heter «La Routa de Felizidad». Man finner det på Facebook, og jeg har invitert ham til Norge hvis han får den med på dokumentarfestivalene.

Jeg sto opp klokka halv åtte og rigget istand dykkeutstyret. Klokka ni var jeg der so jeg hadde avtalt å møtes, og en time senere var vi i sjøen. Vannet var helt utrolig klart,og korallene nydelige. Et fiskepar i rosa, lyseblå og gule farger var de første til å ønske oss velkommen ned. De fulgte oss et stykke bort til en moai som er lagt ned for turistene. Vi svømte videre bort til et anker. Det var helt gule fisker, en liten stim med noen tasser som var delt på midten i blått og gult. Vi så de stikkete kråkebollene, noen helt nøytrale fisk som gikk i ett med steiner og noen blyge småfisk i knall blått som gjemte seg i korallene.

Det er mitt beste dykk noensinnne. Så lang tid på havet, litt bakrus og fremmedes vennlighet fikk meg til å fylle maska med tårer og klemme begge dykkebuddyene mine litt for lenge når vi kom til overflaten.
Mauricio Aceituno Perez og Ricardo Astudillo : muchissimas gracias!

Så var det å skrive seg inn i listen over folk som ønsket transport ut fra øya. Det var full aksjon med militær og hjelpekorps. Streiken hadde vart i fem dager, og det var mange desperate folk som så jula forsvinne.

Etter dette leide jeg en scooter, fikk Cecilie med på turen og dro kystveien til Anakena. Bada der, tok bilder av Påskeøllen fra Kinn og kjørte hjem sammen med Håkon som også var ute på tur.

På kvelden fikk jeg med Signe, Gunvor og Ola på scootertur og solnedgang. Den var for perfekt! Solnedgangen var bak to balsaflåter bak en rekke steinstatuer. Og foran løp villhestene over en grønn slette. Og ved siden av oss spilte noen på en ukulele..

Jeg gikk og spiste middag for meg selv.

We are currently (09:30) 40 nm from the Easter Island. The highest point of the island is the inaktive vulcano Tervaka, which is 507 meters high. At what time today can the crew of the expedition see land?

Vi kunne se land kl 10:30.

Det var magisk!

(illustrasjonsfoto)

Hei,

Nå snakker vi straks suksess og bilder og sjampis og dansing på bordet på nattklubben på Påskeøya. Hva tror du den heter? Karikari!!

Gleder meg til lørdagskveld der!

Klem

(illustrasjonsfoto – som ganske sikkert blir reelt foto om ikke så lenge!)

I want to try to give a picture on how it is to sail a raft and how it is to steer with guaraboards, or daggerboards. Now we have been out sailaing for over four weeks. Mostly we have had southeasterly and easterly winds. They have been from a light breeze to what we in Norway call a «frisk bris», about 10 m/s, maybe up to a small gail in some showers. Even tough we have sailed and steered this vessel for a month now, we experience new things every day.

So one thing is the sailing and the other one is the steering. I will start with the steering. We have ten sinkingkeels, guaras, on the raft, six in the front and four in the back. In princip if you put down the guaras in the front and up in the back, the raft will turn up in the wind. And if you do oposite with the guaras, the raft will fall off. So to balance the raft, one have to put as much as one can down both in the front and in the back. But still it seems it is important to not put down to much. Both because you do not want to break your guaras and it is easier to steer if you have some of them higher up, especially in the back. Then the guaras you use for steering have a bigger effect. Usually we steer with just one or two guaras, adjust them up and down. There are eigth holes in them. While the other 8, most often are kept in the same hole. Changes happen when the wind changes and we have to fix both the sail and the steering, or when we go to high up in the wind, and have to fall off.

It seems that one can steer the raft from were ever you want, it is just more work doing it in the windward side for example. This is because the guaras in the windward side seems to be more effect than the ones in the leeward side. So now, trying to find this small island, the captain tells us to hold course 241 over ground. And it is possible to hold this course, it is possible to hold one stable course. Just by taking the guaras up and down. And of course balacing the sail.

The sail is an other chapter on how to steer these rafts. We have one mast with a square sail, which is 90 sqm. It is made by Bryt Sails in Polen. The first challenge was how to rig this raft, where to fasten the shrouds and stays. Ola Borgfjord, Signe Meling and myself used some hours on thinking on how to make the best solution. We ended up with fastening them under the mainlogs, and uptill now it has been a good idea. Another challange was where to fasten the tack. We did some calculations, used them and also had in mind where it was most practical to put it. All the rope on the raft is sisal. And that is definetly another story, which you have to wait for. For now we can say that sisal streches a lot, when it is wet, it is impossible to work with, it can almost stand no shafing and it catches fungus quite fast.

The raft Rahiti Tane, it is possible to sail 80-100 degrees on the wind. It depends on how much wind it is, how much pressure there is in the sail. I can not say anything about the other raft, Tupac, but it seems they can sail higher into the wind. The two rafts are very different, even though built side by side with exactly the same material. One theory on why there is some difference is that Tupac have thinner and straiter logs than Rahiti. This makes the raft lay deeper in the water, but maybe easier to control.

Back to the sailing. Since we have the wind in more or less 90 degrees on the raft, we trim the sail after that. This is when we get the best balance. In the periods with much wind, we constantly steer, while in periods with less wind, it is easier to steer with small adjustments now and then. In periods with much wind we have taken reefs in the sail. This seems not to effect the steering much, or the speed. And uptil now we have only jibed. This has managed 90 % of the times we have done it. Turn around, under the wind, and back up on the other tack. The other 10% we have not been able to come up on the other tack, it has been easy to fall of, but not come back up. Then we have used the drifting anchor. Why is it like this? We have figured that we have to do it at least a thousand times before we can say exactly why. More times than we have time to before we reach the Easter Island. I think this will be it for now. We will defenetly write more about this in the time coming. Write about; drift, how the sail is set, where the tack is, does the sail fit the raft at all, how is the shape of the sail, trimming of the rig, trimming of the raft, where the weigth is.

Anyways, I hope that this is a begining on helping you to understand how it is to sail some balsalogs tied together to a squared vessel. We have many theories on how to do this. Some of them seem to work one time, but the next time, when the wind is just sligtly different, it does not work. One have to do it many many times to make sure it is exactly this or that way. Many more times than we will be able to do under the timepressure we have. Though we have prooved something. We have been able to sail these rafts towards the island in the world, furtherest away from any other country, on the world’s biggest ocean. That is something.

Gunvor

Jeg er student ved universitetet i Nordland. Tar et studium for sjøoffisererer som heter «maritim ledelse og økonomi». Jeg var på samling i Bodø i høst, og skal fortsette med det de neste par årene. Det er årsstudium på deltid.
Jeg leverte inn tre oppgaver og deltok i en gruppeoppgave før jeg dro. Det gikk litt trår med gruppeoppgaven, og jeg måtte bare levere fra meg mitt bidrag før avreise omlag de andre sy det sammen med sitt. Dessverre fikk vi ikke bestått, og må konte.
For min del kunne det ikke blitt bedre! 18.desember regner jeg med å sove temmelig dårlig, for vi nærmer oss land med stormskritt. Jeg måtte skrevet eksamen fra 02:00-09:00 og seilt videre inn mot land etter det. Nå blir det tett oppfølging med veileder og eksamen i januar i stedet. Topp.

(illustrasjonsfoto – i tilfelle det var nødvendig å presisere…… ;-D)

I går hadde vi en nydelig middag (laget på den nest siste løken av meg). Det var Gunvors bursdag, og jeg fant frem pynt somlet het hadde glemt. Det var vimpler, en ananas, sugerør med striper, ballonger. Det var veldig hyggelig. Vi hadde både sjokolade og vin til maten.
Cecilie og Esteban holdt fine taler til bursdagsbarnet.
Så utviklet det seg til det min gode venninne Jenn ville kalt en circle of gratitude eller warm fuzzies. Man skal fortelle om gode minner og si pene ting til folk. Det synes jeg er kleint. Men jeg forstår at det er viktig for andre, og bidro litt. Esteban og Pål er full av entusiasme og flotte førstegangsopplevelser. Det er fint å gjenoppleve den magien gjennom dem. De bobler over når de forteller om å være i riggen, hval, delfiner, fisk på kroken, bygging av flåte.

(illustrasjonsfoto)

To ganger i dag har jeg hørt at jeg er streng og at skoleskipsdisiplin er veldig hard.
Det er litt vanskelig å distansere seg nok til å ikke smile av det.
Vi har nettopp seilt over et digert hav uten uhell (bank i bordet), vi har passet på hverandre og tatt forhåndsregler for at ikke ulykker skal skje. En flytebrygge med begrenset manøvrering er nå 175nm fra land. Det er en kombinasjon av god sjømannskap og flaks.
Og det er god sjømannsskap er å ikke overlevere sikkerheten til tilfeldighetene. Som det er god sjømannskap å holde orden, stille forberedt til vakt, ha et system for renhold og vedlikehold. Med fire av syv ekspedisjonsmedlemmer uten sjøben, har det vært viktig for meg med helt klare, enkle regler. Når vi kommer på litt avstand til ekspedisjonen kommer nok de som har opplevd meg som altfor streng til å se nytteverdien i det.

(illustrasjonsfoto – heldigvis ;-P)