Konsulatet
Det tok en times tid å komme seg til konsulatet. Det tok en times tid å fylle ut papirene og ta bildene og det tar omtrent en time å komme videre til migrasjonen. Der går nok en time og så er det plutselig midt i rushet. Og selvfølgelig er det helligdag i dag. Med parade i sentrum. Men jeg har skjønt det- man må ringe satiltel., drosjeselskapet. Da ble en kanskje ikke ribba…
I´m such a mess
My head is spinning. Haven´t got enough sleep lately, which resulted in me losing my Visa card. Like I hadn´t lost enough the last week :-O I called Jorge, our cab driver as I planned to go back to the book store tomorrow. But lo and behold, Gunvor found the Visa card – right in front of the container on the building site. Sometimes, all you need is luck!
Machu Picchu – på flyplassen
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
Vi hadde ikke fått noe informasjon om reisen da vi kom på flyplassen. Moren til Torgeirs assistent kom med en gul mappe med papirer. Der var det en del utskrifter. De fleste fikk sjekket inn, vi var på to flighter. Siden jeg ikke hadde pass ble det vanskelig å få meg om bord. Esteban ble med meg rundt på forskjellige kontorer, men vi ga snart opp.
Etter en stund tok moren til Yaneth over. Hun hadde en annen taktikk. Hun fant en mannlig sikkerhetsvakt, presset seg ganske tett opp mot ham, og gjorde øynene store og triste.
Jeg fikk lov å komme om bord bestemte Pedro, og jeg fikk en lapp med hans navn på som jeg måtte ta med inn i sikkerhetskontrollen. Så var det bare å vente på flyet. Det tok tre timer.
I det hele tatt sto denne reisen i ventingens tegn. Hvis et ikke var guiden vi ventet på, så var det noen som bare måtte på apotek eller på do eller skifte tøy. Som reiseleder kunne jeg ha tatt tak i dette og gitt folk en oppstrammer når de var treige, men hele landet er treigt, systemene kronglete. Dessuten hadde jeg bare fått meg syv dårlige timer søvn de siste tre døgnene, så jeg var ikke helt på topp.
På flyet sov jeg og hadde veldig dårlig samvittighet for at jeg dro fra uferdig bygg og mistet pass. Den følelsen ga seg først når vi var på vei hjem og mye hadde blitt ordnet. Nå har jeg penger, (snart) pass og utviklet kropp.
[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
Machu Picchu – på vei mot flyplassen
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
Klokka fire var alle som skulle på tur ute i bussen. Det var Pål, Esteban, Boris og meg fra vår flåte. Signe ville bli igjen for å bygge, og får uansett tatt seg turen opp når hun kommer hjem fra hele turen. Gunvor var grasat syk dagen før, og følte også på det med fremdriften på flåtebygging. Cecilie var syk og jet lag og hadde vært med meg hele kvelden på politistasjoner. Poenget med turen var å ha team building. Pål har et opplegg for å bli kjent med ogmforstå andres reaksjonsmønster. Han kaller det «diversity ice breaker». Den tok vi ikke. Men vi hadde møte om forventninger og avklaring på en del spørsmål og fikk skrevet en detaljert liste over mat vi trenger å ta med.
[/et_pb_text][et_pb_image admin_label=»Bilde» src=»http://kontikikari.com/wp-content/uploads/2015/10/20151025_112615-1.jpg» show_in_lightbox=»off» url_new_window=»off» animation=»left» sticky=»off» align=»left» force_fullwidth=»off» always_center_on_mobile=»on» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid» /][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
Ranet, del 2
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
Jeg kan ikke helt huske hva jeg fortalte i forrige avsnitt av «Ranet», men klokken var litt over syv da havforskarar Cecilie spurte om vi kunne gå på flyplassen og hente ut bagasjen hennes. Jeg var litt sliten, men det er jo mye mer lettvint når jeg snakker spansk. Så jeg hev meg rundt, sjekket ikke ordentlig hva som var i nettet jeg tok med. Men jeg tok med pass og pad slik at jeg kunne kjøpe nytt SIMkort for å kunne blogge videre her hvor wifi er vanskelig å oppdrive.
Vi ble kjent i bilen, snakket om løst og fast da jeg plutselig så never på utsiden av vinduet. Jeg hadde hørt om rottene som omringer biler i kø og stjeler det som er inne. Jeg bannet og lente meg mot Cecilie for å slå på hendene som inn i drosjen. Jeg innså ikke at de var på min side også, og før jeg klarte å,gjøre noe med det, hadde de åpnet døren på min side. Jeg hadde alt i et nett som jeg hadderundt hånda. De grep tak i det og begynte å dra støtvis. Jeg ropte og sprek og hylte og holdt igjen. Cecilie holdt meg i bukselinningen. Det ble så mye drag i veska at jeg måtte slippe. Jeg hadde lyst til å løpe ut, men sjåføren sa nei, og tanken på våpen hadde allerede slått meg.
Sjåføren kjørte oss tilpolitistajonen, og der begynner den delen av historien som er den underligste.
Vi ble vist inn på politistasjonen. Den var intenst grønn med lysrør i taket. Jeg var litt ør, tørr i munnen, litt høy på adrenalin.
Politiene var hyggelige, men temmelig trege. De gikk mye rundt eller så på mobiltelefonene. Det ble tatt et slags avhør på spansk og så forsvant den ene politien. Jeg og Cecilie satt og snakket. Etter en halv times tid slo det meg at jeg burde stenge kort og telefon. Jeg fikk låne dataen til den unge politien som satt stille bak en pult i det grønne rommet.
Det lå mange åpne faner, noen politirapporter, Facebook og noen biler som han sikkert hadde funnet på finn.peru. Jeg fikk logget meg inn hos onecall og sperret telefon og jeg fikk sendt en mail til Spareskillingsbanken.
Så gikk det en time til.
Så fikk vi beskjed om at vi måtte til turistpolitiet. Vi og taxisjåføren ble satt i en gammel holk av en politibil og skysset av gårde. Nok en time gikk.
Vi snakket om Kafka allerede på veien bort, men fremmedgjøringen ble absolutt når vi kom på turistpolitikontoret. Det var et overmøblert rom på 20 kvadratmeter. Det var tre kvinner og tre menn iført uniform, det var fire kvinner og fire menn som ikke hadde uniform på seg. Det virket helt vilkårlig hvem som satt og sto hvor, ingen arbeidet, alle så på YouTubeklipp på en stor tv-skjerm. Der var det et barn som lekte med kniver. Ingen brydde seg om oss og drosjesjåføren. Vi måtte sette oss ned. Jeg begynte også å se på videoen, det var virkelig farlige situasjoner for småunger. Kniver, pistoler og klipper. Men det gikk jo bra. Det gikk en halv time.
En sivilkledd mann med rompetaske begynte å flytte på møbler. En uniformerte mann ville ha det litt annerledes og flyttet pulten tilbake. Noen av de festkledde folkene seg ut, tv’n ble slått av. Cecilie var syk og trøtt. Hun spurte om hun kunne legge seg ned. Det fikk hun lov til. Så kom det en ny mann inn i rommet. Han sa hun ikke kunne ligge. Og så fant han en ødelagt kontorstol til henne. Den kunne hun hvile seg i. Men- vær forsiktig, for den er ødelagt og du kan slå deg.
Ute i gangen var det sang og latter. En av politiene hadde bursdag og de feiret på stasjonen med kake, inka kola og dans. Vi ble også servert.
Jeg ble avhørt på et slags engelsk. Det ble skrevet en rapport og den ble stemplet. Det tok en time. Den kunne jeg reise med i Peru, sa de. Så fikk vi skyss hjem. Cecilie insisterte på å betale drosjesjåføren rikelig. Han var jo med på alle politistasjonene. Jeg tror grunnen til at vi måtte politistasjon to var at politistasjon en trodde drosjesjåføren var medskyldig. Han var jo temmelig kørka som hadde åpent vindu i bilen i ei stoppa rundkjøring i Callao i tussmørket. Vi ble kjørt hjem i en temmelig kul politibil, en hvit pick-up.
Det disse politimennene ikke visste, var at trafikken stopper helt i området ved containerhavna. Det er lastebiler i flere kilometer. De ble frustrert, men kjørte oss helt til døra. Store deler av veien med blå og røde lys og sirener.
Det tok en time.
Ranet tok fem minutter, resten av kvelden forsvant med politiet. Vi var hjemme klokka 01:30, og jeg måtte pakke til tur til Machu Picchu. Og stå opp kl 03:30.
[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
Robbery part 1
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
Up, up and away!
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
I always sleep poorly the night before I fly out. But not this night. I worked in the garden for quite a few hours yesterday, and tok a bath before bed. It resulted in a good six hours sleep before we drove to the airport. At the airport, we had to move around on things to get the correct amount of weight in the different bags. It worked out well thanks to a lovely woman called Sissel at the KLM check-in. No stress, friendly, and correct. We had a cup of coffe, and Jan tried a smoothie called «ugly but lovely», and it really was. Green, thick and sweet. The security check was OK, and writing this I am on my first flight from Kristiansand to Amsterdam. So far so great.
[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
T´was the night before departure…
[et_pb_section admin_label=»section»][et_pb_row admin_label=»row»][et_pb_column type=»4_4″][et_pb_text admin_label=»Tekst» background_layout=»light» text_orientation=»left» use_border_color=»off» border_color=»#ffffff» border_style=»solid»]
Jan and Bjørn (the labrador) are sleeping. They have been out in the yard working all day. I have helped out also, trying to wear myself out, so that I can get some decent sleep tonight. But knowing myself, I will not get ore than a couple of hours in.
I have been to and from the house today.
Had a coffee with my dear friend Maja, printed out the KonTiki2 Emergency Response Plan and laminated it at my parents’ place, went home, got the two boxes from Stormberg delivered, and also three suitcases from Håkon in Oslo. I am definitely NOT travelling light this time.
The others bragged about 70 kg overweight. I have at least a hundred. I have no chance og getting anywhere on my own, and have asked the crew to come and get me at the airport tomorrow. My flight is at 06:45, I will have a four hour stop in Amsterdam, and be safe in Peru at 18:00, local time. It is amazing how quickly one changes surroundings.
My last minute laundry just beeped. I will go and line everything up for departure. Passport, money, documentation, pad, book, suitcase, sun glasses, shoes etc. I hope I don’t forget the important things. But I have been writing packing lists for 9 months now, so it should all be there…
[/et_pb_text][/et_pb_column][/et_pb_row][/et_pb_section]
Stormberg delivers!