Egentlig en fin dag, dette. Bare så altfor lang.
Dramaturgien på denne dagen er en jevnt stigende kurve med en topp like før leggetid.
Morgenvakten var stille og rolig, jeg og Gunvor snakket om søft, fordeler og ulemper. Cecilie kom til Morgenstemning uten sol, og begynte allerede å se tegningen av gårsdagens søftelige diskusjon forme seg. Hun sa ‘det stormer på toppen», noe som betyr at skipperen må ta vanskelige avgjørelser til tider. Det var egentlig lett å ta avgjørelsen om å ta ut søftet, for i titiden løyet det litt, vi var fem på dekk, og Pål spurte om vi kunne ta det ut. Ja, sa jeg.
På morgenkvisten overrasket Cecilie Esteban med frokost på senga og et eple, siden han har bursdag i dag. Pål hadde pakket inn gave. Til lunsj var det Esteban som disket opp med en eggecurry, og til middag laget jeg og Signe chili sin carne.
Vi hadde en evakueringsøvelse kl 13, Esteban serverte sjokolade og Pål laget kaffi. Pål syntes øvelsen var bra. Så regnet det igjen. Jeg leste litt Stoner og frøs. Å gikk jeg ut og kuttet løk.
Signe har vondt i håndleddet, Bora i kneet, Cecilie har soleksem på foten, Pål har noe liknende, Esteban kjenner guararyggen- det gjør jeg også. Og Gunvor kutta seg litt på kniv i dag. Alle er fuktige tvers gjennom, og det ser ikke ut til å bli 100% tørkemulighet de neste ukene.
Så kommer klimaks. Sjokoladekaken blir tatt ut av ovnene for å serveres. Jeg står ved roret, det rykker plutselig i lina. Fisk. På bursdagen til Esteban. Jeg setter på mer brems og flytter meg. Tenker at denne er Estebans. Men Pål tok over og veiva den inn, Esteban kleppa og sløya. Idet den var ferdigrenset, og Gunvor tok over for meg på roret, gikk jeg inn for å ta på meg litt klær. Jeg var helt gjennomfrossen etter en time med styringen i halvvåte, tynne klær. Da skjedde alt. Dørken forskjøv seg veldig av en bølge, og der hadde dekket løftet seg fordi ferskvannet hadde forskjøvet seg, så da ble det vann- og søppelsjau. Og akkurat da satt en sjøfugl seg fast på wobbleren vår. Jeg kunne velge å drepe den eller å slippe den fri med krok i munnen. Jeg tok det siste valget, og jobbet gjennomvåt og trist videre med vannet.
Nå er jeg i den fuktige soveposen min med ull fra innerst til ytterst. Og Cecilie ga meg en av KonTiki-skjortene sine. Nå er jeg Mauritzen, chief scientist. Koselig. Og hun hadde et par ekstra ullsokker som jeg også har fått låne. Men nå: søvn
Så blir det på an igjen om fem timer…
Ja, bare vent litt. For der kom steike ta meg ei bølge rullende opp langs telduken og deisende ned i nakke og ipaden min. Cecilie kommer bort og spør hvor vi skal registrere denne holken. Jeg sier Panama. Og hun kan godt hete Martha. SS Martha.
I morgen blir nok bedre.
