kontikikari.com

Two weeks at sea.
According to my numbers, we have now seiled a distance of 722 nm. We have 1416 to go.
The course we need to steer is 231 degrees, and we have south-easterly winds. The forecast does not predict any big changes. Hopefully, the high pressure south of us will give us more easterly or ever northerly winds. The crew is working really hard to steer as high to the wind as possible. Day and night.
To compare with the Kon-Tiki-expedition, they had sailed 472 nm in 15 days.

Last week during our weekly all female bath on the bow, Cecilie took some lovely pictures of really white bodies laughing. The bodies have a little more color this week, and we are all looking forward to our weekly bath. We have been joking about what calenders we can make as a suvenirer or keepsake of the trip, maybe that photo can be a beginning.
During Laugardag we clean the mats around the galley, toilet, sweep the little cabin and hang our blankets and sleeping bags out in fresh air.
We don’t really have a good way to wash our clothes, salt water will be somewhat sticky. But most clothes have been drenched in salt water anyhow. I have put away clothes for a halfway ceremony. Clean clothes after three weeks. But i had to cheat and start using the clothes of that bag, because everybody is so cold. I could not keep all of my wool-shirts hidden away when people can’t even sleep at night. It would be like that scene in dumb and dumber…

A woman is smiling. She is wearing a hat, her hair is tucked in under it, but it is still a mess.
She is wearing rainpants and many shirts, the sleeves are dripping wet. The woman is standing next to a small building of some sort, and there is white canvas between her and the blue sky. The centre of the photo is a large gold and metallic blue jewel. EL DORADO.

This day started at 7, when Gunvor pulled me in the leg and said
I think we have fish.
And she was right. I reeled it in, and as it got close to the raft, I could make out the beautiful colors of the  dorado. What a majestic fish. I was calm, because we have lost so many fishes so far. But as its beautiful blue ray came coser to the raft, my adrenaline  kicked in and my heart started pounding. Gunvor was ready with a klepp, and I steadily reeled it in to the aft end of the raft. I lifted it out of the water, saw its face, it shook its head and body and got away. My disappointment was intense, but I think I managed to hide it.
Three hours later Esteban landed our first dorado of the trip. I really like that he was the one to get it. He is a sweetheart, but has had a hard time adjusting to life at sea and this peculiar setting. I think he will be fine now that he is the king of fishing. We took some really good pictures that we will send to Dr Hook, Geir Sivertsen. Thank you for the fishing gear!!

Watches were changed yesterday at noon. Pål and Bora have the 12-4 watch, Signe and Gunvor the 4-8 and Kari and Esteban 8-12. Cecilie helps out whenever she can. Today she was both at the helm and prepared lunch.
We have secured everything under deck, checked that the ropes are tight down there, put a new serving on the shrouds, fixed a part of deck and gotten a drifter of cecilie’s ready for setting to sea tonight.
We are quite busy every day.
I have been quite strict with my watchmates that we have to relieve the others five minutes to eight. It is terrible to be cold and tired and have to wait for a long time to be relieved. And it is cold out here! I sleep in my wool underwear and during watches, I have three wool sweaters on.
No fish so far. I hope that we soon catch and manage to land a fish. It has been close three times. And I hope that I get the first fish.
Captain Bjarne of Tangaroa said that after two weeks it would be easy. I believe him.
So I will get up early in the morning on Saturday and catch a big dorado!!

Flåten holder seg godt flytende. Hun minner litt om en kork på bølgene, mindre om en båt.
Vi sjekker stadig surringer, dekk og rigg. Sisaltauet er helt forferdelig å bruke som løpende rigg. Det svir i hendene, trekker seg sammen i vann, er hardt og helt pyton. Bruk aldri sisal på båt!!
Dessuten mugler det. Kveilene som har ligget på dekk, og det som ligger i vannoverflaten har fått store, sorte muggflekker. Vi plukker opp alt vi finner av tauverk på sjøen og bruker heller det. Vi syr taklinger på alle talenter, for sisalen slår seg fort opp om elektotapen som ble brukt som midlertidig ende på tauet faller av.
Guaraene er en merkelig måte å styre på. Man kan ikke tenke vanlig ror. Vi har nå nede fire guaraer fremme og fire bak. De fremme gjør at vi «henger oss fast» fremme, og vi bruker et eller to bak til å styre. Tar guaraer opp for å gå opp i vinden, og ned for å falle av. «Rahiti Tane» er temmelig tungstyrt, tar lang tid på å komme opp på kurs og faller lett av eller går opp så vi får bak i seilene. Det mest behagelige er å legge seg på 230 på kompasset vårt,dvs 270 grader og bare stabilisere der. Men da vinner vi inn høyde. Så vi jobber hele tiden for noen stakkars grader sydover. Vi er helt avhengig av en vindendring for å klare målet vårt.
Riggen er flott, men strekker seg veldig. Vi har strammet den noen ganger, og skal gjøre det igjen i dag. Seilet er gigantisk, og noen dager det var meldt vind, seilte vi med søft, rev. Det har vi ikke gjort den siste uken.
Køyene er også bokser for mat og utstyr. Vi har en boks til private ting. Det fungerer godt. Vi har ingen problemer med rot enda.
For å føle at jeg har litt privatliv, har jeg spent opp myggnetting over min køye. Så ligger jeg her i jomfruburet mitt på ettermiddagen og i morgentimene. Det er ikke mye tid jeg har for meg selv, men den tiden er jeg på køya eller prater med de andre på dekk.
Byssa har vært gjennom en rivende utvikling den siste tiden, og har fått vinddeksel i alle retninger. Navigasjonspulten har også fått en sydd vegg som straks er på plass. Her lades elektronikk kontinuerlig, så det må holdes orden.
Forskningsutstyr og forskerpult tar mye plass. Det meste av måleutstyr er rigget på utsiden av flåten, dataene sendes inn til forskerpulten og formidles derfra av Cecilie.
Sikkerhetsutsyr består av redningsvester, redningsflåte, livliner, sikkerhetssone bak båten, nødpeilesendere og kommunikasjonsutstyr. Vi er vel utstyrt på nødfronten, men det er likevel kritisk om noen faller overbord. Jeg har måttet fire på kravene om vest hele tiden, mannskapet ville ha mulighet til å ta den av ved ønske, så nå bruker vi vest på vakt på natta og ellers ved behov.

Nok en dag med mannskapsutveksling mellom flåtene. Ola er om bord her og forsøker å styre Rahiti Tane. Signe og Gunvor er sammen med han ved roret.
De to flåtene oppfører seg helt forskjellig i sjøen. Vi har trimmet seil og rigg likt, men likevel klarer ikke vå å holde samme høyde som dem. Tupac holder lettere en kurs tett på vinden og faller lett av. Her om bord jobbes det konstant for å vinne høyde. Vi ønsker å kurse så sydlig vi kan og føler med på vinden hele tiden. Vi holder en kurs litt sydligere enn Kon Tiki, men har nettopp kommet oss på høyde med Lima igjen. De fleste kunne nok tenke seg færre timer ved roret og flere timer med boka si.
Vi håper på vindendring, men har hatt konstante vinder så langt. SE opp til 128 grader. Været er grått og trist, særlig nettene er kjølige og lange. Vinden er mild, men det er veldig fuktig. Om nettene ser man ikke stjernene, og jeg får heller ikke tatt noen solhøyder på dagen. Dessverre.

Status på mat: ferske grønnsaker går vi snart tom for. Det er noen stekebananer, gulrøtter og et nett med løk igjen. Dessuten har vi ingefær, hvitløk og lime. Og en vannmelon.
Vi har store mengder bønner, linser, kikkerter, tørkede poteter. Og så er det fisken, da. Den lar vente på seg. Vi har hatt to Doradoer og en diger blekksprut på kroken, men alle har sluppet fra kroken med livet i behold- like ved rekka.
Vi har med real turmat som vi sparer til litt uti turen, vi har boksemat med tomat, kokos, desserter og melk. Dessuten har vi maten til returen som vi få ta av om det kniper.
Signe er stuert, og er streng med rasjonene. Det er jo fornuftig, men en utakknemlig rolle. Det ser ut til at alle vil ha mer kjøtt og brød, og det er det veldig lite av hos oss. Vi har spesielt deilige dager på lørdag og onsdag, og i dag er det onsdag. Gleder meg til å finne ut hva det spesielle denne uke blir.
På den andre flåten ha ingen meg bekjent tatt kontroll over maten, og den som er mest sulten lager mat. Jeg kan tro det fort er Jostein, yngstemann med høy forbrenning, som lager maten. De er allerede gått igang med kvotene med real turmat, så jeg tror nok det må provianteres på nytt på Påskeøya.